21. feb. 2013

30 Min andre fødsel

Må bare få delt min andre fødsel med dere før det snart blir på tide å skrive min TREDJE fødselshistorie. At det går an å ha to så vilt forskjellige fødselsopplevelser hadde jeg aldri trodd...
Magen i mars 2011. Et par uker før fødsel


Jeg er fire dager på overtid, og hvis du har opplevd å gå på overtid selv, så vet du at hver dag over termin føles omtrent like lang som, tjah en måned ca.. En sykt lang måned.

Jeg er rimelig overbevist om at Lillebrøster i magen ikke har tenkt seg ut med det første. Faktisk så overbevist at jeg har begynt å venne meg til tanken på å gå gravid for alltid. Jordmor har vært her i dag og satt akupunktur for å prøve å få ting i gang, men nei. Det vanker ikke så mye som en kynner engang. Mannen har et møte denne kvelden. Det tar ca 30 min med sykkel å  komme dit. Jeg sender ham av gårde etter at Storesøster har sovnet, for jeg kommer aldri til å føde denne ungen likevel. Jeg har leid to filmer, og rekker akkurat å se ferdig den siste før jeg bare MÅ opp av sengen for å tisse.

21.30: Var det en rie? Jo. Jeg tror jeg nettopp hadde en rie. Eller bare en sterk kynner kanskje?

21:45: Okei. Fikk en til nå og det røsker skikkelig! Jeg HAR faktisk rier! Kanskje babyen kommer i løpet av natten? Can I get a HALELUJAAAH!?

Jeg bokstavelig talt hopper av glede over å endelig være i gang. Og så må jeg jo le av meg selv. For har du sett en 41uker gravid dame hoppe? Nei? Det er ikke særlig elegant.
Uansett: plutselig blir det hele litt mer seriøst. Rier med 10 minutters mellomrom og intensiteten øker kraftig for hver ri. Nå jeg like vondt som jeg hadde etter 3 døgn inn i min første fødsel. Jeg ringer mannen og stønner frem at han "kanskje burde tenke på å komme hjem snart for jeg har litt sånn eh, rier, tror jeg, kanskje.." 
Tror han skjønte på stemmen (og stønningen) min at dette var en  smule mer seriøst enn det jeg ville ha det til, for han syklet riiimelig fort hjem...

22.15: 4-5 minutter i mellom nå! Hvor i helsikke blir det av mannen min!? Kanskje jeg bør ringe Jordmor nå. Oops...det var det ja.

Vi har planlagt en sykehusfødsel sammen med vår egen jordmor på "myk" fødeavdeling. 
Jeg skal etter planen ringe jordmor så fort ting er i gang, slik at hun kan komme hjem til oss og sjekke ståa. 

22.20: Okay, ringt jordmor: check. Hun er på vei hit. Nå kommer riene tett som hagl her. Hei hur det går!

Klokken 22:30 -nøyaktig en time etter første rie, fyker mannen min inn døren og svigermor ankommer rett etter ham. (Hun skal passe Storesøster) Han ordner med varmeflaske til meg som jeg har mellom beina. Det hjelper så utrolig godt! Nå kommer riene så tett at jeg har helt mistet oversikten. 2 minutter i mellom, maks 3 og de varer i 1minutt. Jeg må konsentrere meg. Han spør om ikke vi heller skal møte jordmor på sykehuset kanskje. Jo, det er nok lurest, tenker jeg og ber ham ringe henne og si at hun må snu. Og bestille taxi til oss i samme slengen. Nu blir det baby!!

Klokken 22:45 roper mannen til meg at nå er taxien her. Jeg sitter på do og skjønner ikke hvordan i all verden jeg noen gang skal klare å reise meg uten hjelp. Hvorfor, HVORFOR låste jeg døra? Riene kommer så tett at jeg har ikke tid til å tenke. -Kanskje jeg bare burde bli her og føde? Jeg titter bort på badekaret. Det frister.

"Vær så snill da, jeg tror vi bør forte oss litt!" roper mannen til meg.
Jeg får summet meg og åpnet døren mellom to rier. Mannen røsker med seg sykehusbagen min (eh, flyttelasset heter det vel. En trillekoffert, en bag og en veske...)  og vi løper ut til taxien. Eller, vel okay... Jeg vagger fire-fem skritt i mellom riene, før jeg må henge på mannen igjennom en 1minutt lang rie, for så å vagge noen skritt til, og sånn går det frem til drosjen.

Taxisjåføren er litt irritert når vi endelig kommer frem til bilen, men når han ser den gigantiske magen, den enda større bagasjen min og svetteperlene i pannen på ektemannen, så smiler han bredt.
"Nei så artig! Jeg kjørte nettopp en annen fødende til sykehuset! To på en kveld! DET har ikke skjedd før!" 
Mannen min ler og stemningen blir veldig munter i et lite øyeblikk.
Helt til jeg smiler et smil som nok er mer skremmende enn det er vennlig. Jeg har rier folkens...Seriøse rier. Slutt å fortelle anekdoter for fanken og få meg inn i den drosja! 

Klokken 23.00 sitter vi endelig i taxien på vei til sykehuset. Av en eller annen grunn kommer riene litt sjeldnere nå. Opp til 5 minutter i mellom, men de er veldig sterke. 
Taxisjåføren babler i vei om den forrige dama som han kjørte på sykehuset, og jeg lager kloremerker i skinnet på setet foran meg når jeg puster meg igjennom riene. Varmeflaska er fortsatt godt plassert mellom beina.

Mellom to rier får jeg stønnet frem et spørsmål til sjåføren: hvor lang tid vil turen ta?? (og hvorfor i helsikke må du kjøre over absolutt alle hullene som finnes i asvalten i Berlin??)

Ca 26 minutter sier GPS'en hans. 

photo by: holger


Riene fortsetter å hagle på, og plutselig merker jeg hvordan jeg helt automatisk knurrer litt mot slutten av rien. Jeg har ikke kontroll: kroppen har så smått begynt å presse, og vi har fortsatt 10 minutter igjen til sykehuset. 

"Ehm, du høres ut som du må presse snart..kan det stemme?" sier mannen min som kjenner igjen den karakteristiske knurringen fra første fødsel.
"Øøh.Jepp. Stemmer det!" får jeg bjeffet frem i mellom to rier. Jeg er helt satt ut. Klarer ikke å fatte hvor fort dette går.

"Okay, okay, det går bra" sier mannen min. "Bare si ifra hvis du ikke klarer å holde igjen lenger, så slenger du beina opp på setet her og jeg tar i mot. Dette går fint vettu."  

På dette tidspunktet ble taxisjåføren, som i utgangspunktet var ganske så brun i huden (tyrkisk oprinnelse) helt LIKBLEK i trynet. 
Tror ikke han var like gira på fødsel i baksetet som det mannen min var.

Ca klokken 23.25 ser jeg at vi ankommer sykehuset på venstre side. Jeg ser hovedinngangen og innkjørselen, men taxisjåføren fortsetter (av GUD vet hvilken grunn) FORBI inngangen og mot parkeringsplassen. Nå er plutselig ikke mannen min så kul lenger. "UNNSKYLD MEG mend du har ikke tenkt å la oss GÅ fra parkeringsplassen? SNU bilen NÅ!"

Sjåføren får plutselig tilbake fargen i ansiktet. Litt mer rød enn før da men. Spesielt på ørene.
Han kjører oss til hovedinngangen og åpner dørene for oss. Jeg puster meg igjennom en siste ri før jeg velter meg ut av taxien og vagger inn hoveddøren.

"Trapp eller heis?" spør mannen av gammel vane i det vi kommer inn -før han rekker å tenke seg om. 
Jeg gir ham mordblikket. 
Det ble heis.

I heisen får jeg en superkraftig rie og kjenner at hodet til babyen er på vei og ser for meg avisoverskriftene. "Heisfødsel -fødte i buksa!" 


Vi kommer ut av heisen oppi 3. etasje, og mannen må tenke seg om litt før vi går inn en lang gang. I enden av gangen stopper vi igjen og jeg puster meg igjennom en ri, men merker at mannen klør seg litt i hodet og ser seg rundt. "Har. Vi. Gått. Oss. Vill. Nå?" spør jeg, med en stemme som kunne skremt vannet av The Joker.



"Neidaneida. Jeg tror-eh jeg er helt sikker på at det var her!" 
Han tar meg under armen og hjelper meg inn gangen til venstre. Der! Endelig! vi er fremme!
Jeg ser "fødeavdeling" skiltet lyse mot meg som himmelens porter over døren. Men vi kommer oss ikke inn. Jeg får en ny ri, og blir stående og henge på mannen min ute på gangen. Denne rien er så heftig at jeg roper "åå nå kommer deeeen!" 
Dørene til føden rives opp og ut kommer jordmor sammen med en fødselslege. 
Jeg aner ikke hvordan de klarte det, men ca 30 sekunder senere ligger jeg på en benk inne på et undersøkelsesrom på føden. 

Undersøkelsesrom ja. Jeg forstår ikke helt. Stønner ut midt i en rie at "Dere skjønner vel at ungen er på vei ut eller!?" 
Joda, de skjønte det. Jordmor river av meg buksa og undersøker meg mens hun nonsjalant meddeler at det er FULLT på føden i kveld og at jeg har " hmm skal vi se hvor langt du er komme-OJ SANN hodetståriåpningenher!!!"
Vannet mitt går over hele outfiten til Jordmor, og jeg får beskjed om at det er fritt fram for å presse. 
Et, to, tre press så er hodet ute! HERREGUD så god jeg var til dette plutselig, tenker jeg. (I forhold til over en time pressing i første fødsel) 
Jordmor spør om jeg vil ta på hodet til ungen. UÆÆ tenker jeg, men skit la gå. Jeg prøver.
Jeg strekker ned hånden og hvisker rolig, om enn litt kleint til babyen min som er halvveis inni denne verden: "Ehm hei du. Dette er rart. Nå er vi ferdige snart lille venn."

 På neste ri presser jeg alt jeg kan, men babyen beveger seg ikke én millimeter. Det virker som om babyen sitter bom fast med skuldrene.
Jeg merker at fødselslegen friker ut. Hun sier at hun ikke har tang eller sugekopp tilgjengelig inne på dette undersøkelsesrommet og mister brått fargen i ansiktet.

Jordmor vet råd. Hun ber meg bytte posisjon. Flytte litt på hoftene, og JØSS der fikk jeg en ri, begynte å presse litt, men babyen bare surfet ut på en bølge av fostervann, helt av seg selv.

Jeg fikk babyen rett opp på brystet. Hun brølte litt, og alle senket skuldrene om ca hundre hakk. HUN en jente! Jeg hadde RETT. Det ble en Lillesøster!

Utrolig heftig, men herlig opplevelse!


Så bare lo vi. Det hele var så uvirkelig. Der var hun, sånn helt plutselig.
 Alt hadde gått så utrolig fort og greit. 
Jeg spurte mannen hva klokken var. 
23.37. TO TIMER etter første lille rie var jenta vår født. Jeg følte jeg hadde løpt et marathon og vunnet noe så VANVITTIG overlegent og jeg var helt i sjokk. 

En styrtfødsel. 
Jeg som brukte over tre døgn på å føde Storesøster hadde nå født på TO timer! 
Jeg var i ekstase. Jenta vår fikk top score på apgar, og var hele 4040gram og 54 cm lang! 
Dette var, til tross for sinnsyk action med taxitur osv -en fantastisk fin fødsel i mine øyne. 
Jeg tar gjerne en to-timersfødsel igjen! 

_______


Har du opplevd en styrtfødsel? Syns du det var bra eller for intenst?
Dere som har flere barn: var deres fødsler også veldig forskjellige?


______

8 Confession: Jeg er litt hykler


































Ja, jeg føler meg litt som en hykler for tiden. Men sånn går nu dagan med to småtroll som er helt slått ut av en eller annen monsterbasille. Storesøster har vært nede for telling i en knapp uke, og nå var det jammen Lillesøster sin tur til å bli skikkelig dårlig. De første dagene prøvde vi å tviholde på våre rutiner og regler for ellers blir det jo sååå stress å komme tilbake til hverdagen når de små tror det er blitt normalt å se på TV hele dagen og at mamma og pappa kler på dem, bærer dem rundt og mater dem som babyer... 

Men etter et par dager med sykdom så lot vi alt flyte. Drit i rutiner. Så lenge vi kan forhindre bare et hysterisk anfall, og så lenge de små pasientene er sån nogenlunde fornøyde i et lite minutt, så er det verdt det at vi må kjempe oss tilbake til de vanlige rutinene når dette går over.

Jeg pleier å få så innmari dårlig samvittighet hvis jeg lar ungene se på TV, annet en bare litt på morgenen, og egentlig er jeg jo heeeelt i mot bestikkelser. Jadda... Men det har jammen blitt en haug av begge deler i løpet av de siste dagene. 


Til og med desperate forsøk på å "aktivisere" barna og "gi dem noe å gjøre" har det blitt -selv om jeg egentlig er idle parenting -fan inntil hjerterota. 


Desperate times call for desperate measures... og jeg føler meg litt som en hykler.
Bestikkelser: Smokk er kun lov på natta og sjokolade på hverdager er jo helt uhørt... jadda...






















Klarer dere å holde på rutiner når barna er syke, eller sklir det som regel ut? 



Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...